Campingbæsj
Det sies om campinglivet at enten så elsker du det, eller så hater du det. Jeg har nå praktisert denne myteomspunne rekreasjonsformen i snart tjue år, og må ærlig medgi at jeg faktisk ikke har bestemt meg ennå.
Kjæresten min ble høyst sannsynlig unnfanget i ei campingvogn. Hadde jeg ikke hatt kjennskap til fakta, ville jeg trodd at hun både ble født, vokste opp, ble konfirmert og hadde russefeiringen i en Solifer Arctic 552.
Det var ei slik vogn vi fikk låne av mine framtidige svigerforeldre. På min første, og min tilkommende kones millionte tur. Vi skulle ikke så langt av sted, bare tre–fire mil, til en av de nærmeste campingplassene. Det var påske, og jeg hektet vogna bakpå bilen med åpent sinn. «Bare pass på å ta store svinger,» sa svigerfar da han så oss av gårde. Store svinger? Jeg skjønte ikke hva han mente før det ene hjulet på vogna dumpet ned i grøftekanten på vei ut fra gårdsplassen. Det singlet i plastbestikk, og i sidespeilet så jeg en tydelig bekymret svigerfar skjære grimaser mens han holdt seg for ørene.
Til tross for en litt klønete start syntes jeg det var forbausende lett å kjøre med en såpass stor innretning bak på hengerfestet. Jeg tok det likevel svært forsiktig, og påsketrafikken som hopet seg opp bak oss, kunne jeg ikke gjøre noe med. Jeg var tross alt blodfersk campingturist med lånt vogn.
På campingplassen fikk vi anvist plass av en hjelpsom kar fra den lokale caravanklubben. «Har du strømmåler?» spurte han og gjorde meg på den måten oppmerksom på at campingvogner også går på strøm, ikke bare gass. Kjekt, tenkte jeg mens jeg punget ut med 200 kroner i depositum for en strømmåler og 40 kroner for to nøkkelkort til servicebygget. Jeg sveivet ned labbene og fikk vogna sånn høvelig i vater. Min tilkommende gikk umiddelbart i gang med å få matvarer og påskepynt på plass. Jeg kikket meg litt rundt og antok at vår var ei av drøyt hundre vogner. Heisen i slalåmbakken surret og gikk, sola skinte, og det hele virket som et heldig valg av ferieform og -sted.
Fruen ropte meg inn. «Det lukter dritt her,» sa hun som et spørsmål jeg burde vite svaret på. Jeg kikket inn i avlukket som ble omtalt som badet i vogna, og oppdaget en del søl rundt det bærbare toalettet. Min humpete start hadde fått noe av innholdet til å skvulpe over. «Men hva faen,» utbrøt jeg overrasket, «har ikke foreldrene dine tømt toalettet etter seg?» Min kjære trakk bare på skuldrene. Campingvogna hadde ikke vært brukt siden sommeren før, så her sto jeg altså med en Porta Potti smekkfull med et helt svangerskap av mine svigerforeldres bimmelibim og bimmelibom. Men jeg kunne banne så mye jeg ville: Det var ikke annet å gjøre enn å tømme den. Jeg fikk koblet beholderen fra selve rammen, og full som den var, ble det sølt enda litt mer guffe på golvet. Det luktet helt avskyelig. På en ferie i Sverige noen år seinere kjente jeg en lukt som minnet om en litt mildere variant av denne. «Surströmming!» hoiet de småfulle svenskene da jeg spurte om også de kjente liklukten på campingplassen.
Jeg tok nøkkelkortet i den ene hånden og dassen i den andre. Vi sto parkert bare tjue meter unna servicebygget, og da jeg kom inn, forsøkte jeg å lokalisere hvor det var mest sannsynlig at man skulle kvitte seg med slike ubehageligheter som jeg gikk og drasset på. Damer til venstre, herrer til høyre. Fem kroner for en fem minutters dusj. Jeg gikk ut i gangen igjen og fikk øye på en omfangsrik aluminiumsvask med tilhørende vannslange. Det så riktig ut, men da jeg begynte å helle ut den illeluktende beholdningen, slo det meg som litt merkelig og upraktisk at det var en rist nede i sluket. Jeg holdt pusten så lenge jeg kunne, men tømmingen tok sin tid, så jeg måtte begynne å puste gjennom munnen. Det sved i øynene, og lukten bredte seg over hele bygget som en snikende pest. Restene av bæsj og dopapir tettet kjapt sluket, men jeg helte bare på, ivrig etter å bli ferdig med drittjobben.
Jeg hørte det gå i ytterdøra, men den ble raskt smelt igjen da den stakkars nesa som stakk innom, kolliderte med veggen av svigersuppe. Jeg begynte å bli stresset. Ved siden av vasken sto en stor varmtvannstank. Oppå lå restene av noe som lignet på en brukket taklist, og siden jeg ikke hadde annet verktøy eller bedre ideer, brukte jeg denne som rørepinne for å forsøke å åpne sluket. Gørra forsvant sakte men sikkert nedover, men jeg måtte hele tiden røre for å holde avløpet åpent.
Det gikk i døra igjen. Jeg snudde meg ikke, for nå været jeg dårlige nyheter. Tre illsinte menn, sannsynligvis alarmert av nesa som hadde vært innom fem minutter tidligere, bekreftet mistanken. Edder og galle, ikke helt ulikt det jeg sto og rørte i, haglet over ryggen min. Da jeg beskjemmet snudde meg, forsto jeg at disse gutta mente alvor: «Du står vel for faen ikke her og tømmer septiken hvor vi fyller drikkevann!?»
Enhver campingplass har sine uskrevne regler. De pleier å være ganske like, og er ofte utformet av proffe vognførere med fast plass i minimum tretti år – de som setter opp stakittgjerder og planter blomsterløk. For min del kunne jeg godt tenkt meg at disse reglene ble utdelt før jeg gjorde meg så ettertrykkelig til skamme på min jomfrutur. Derfor, og inspirert av denne bokas overordnede formål – at andre skal slippe å gå gjennom dritt som allerede er inspisert – har jeg forsøkt å sette noen av de viktigste campingvettreglene ned på papiret:
- Legg ikke ut på lange turer vekk fra vogna uten mål og mening.
- Meld fra til fruen sånn ca. i hvilken retning du går.
- Vis respekt for naboene: Ta ned TV-antennen før dere skal ha sex. Den svaier.
- Lytt til erfarne campere. Selv om de kan være sinnssykt masete, kan de hjelpe deg med å få opp forteltet. Noe som er et sant helvete hvert år.
- Vær rustet mot krangel og kalde skuldre selv på små campingplasser.
- På lengre turer, særlig hvis du har blitt invitert av en erfaren camper: Ha alltid med konjakk.
- Husk for guds skyld å be om kart for hvor du skal tømme dassen.
- Gå ikke alene dersom du er usikker på hvor.
- Vend i tide. Det er bedre med en full dass enn huden full av kjeft.
- Spar deg for krefter, grav bæsjen ned om nødvendig.
Trenger jeg fortelle at vi ble jaget fra vårt lille påskeparadis og leide hytte året etter?